Flasketuten peker på..

Hippetihopp.

En liten oppdatering fra sørlige strøg aka "SYDEN".
I skrivende stund sitter jeg på en strand på en ø kalt "gåoe gamle Lanta".
Igjen er jeg omgitt av svensken, dansken og nordmannen, men dagene er komfortable nok her, jeg har funnet meg et krypin på stranda og akter å bli noenpar dager her mens jeg jobber meg gjennom atter en oppgave..
-Gudbedre, den harde studenttilværelsen!
Ettersom jeg husker var jeg sist innom her idet jeg var iferd med å rive meg løs fra Koh Tao og ta turen innover in The Mighty Jungle?
Well I did.
Jeg rykket meg løs fra hengekøyetilværelsen og hoppet på en jæ-ve-lig overfylt "to-etasjer-tilsynelatende-skviset-inn-i-èn"-ferge, og busset videre til Khao Sok. A welcome change.

Etpar dager med aimless wandering i de dype skoger (og de ER virkelig dype) før jeg våget meg med på en av disse gruppeturen. Ikke så mange andre måter å komme seg rundt i parken på, og jeg ble lovt max 8 stykk i gruppa.
Det ble 13.
I really should know better by now.
Vel det ble en grei nok affære. Jeg dinglet på en veranda i en stråhytte på vannet med to høylydte DUDES fra Californien, et par fra Australia og noen bokser Chang mens det meste av safarien regnet bort.
Litt jungelvandring ble det, og en ganske kul grottetur, -men det eneste jeg så av liv i jungelen var alle blodiglene jeg måtte dra av føttene.
Nasty things! Takke meg til flått. Og det mener jeg.
Antageligvis helt til jeg pådrar meg en eller annen flåttbåren sykdom..

En safari her er forøvrig ikke helt det samme når du har vært på safari i Afrika først. Man blir letter bortskjemt av det ;)
Er iallefall min erfaring så langt..

Siden har jeg vært innom Phang Nga, hatt en nydelig "skjektedag" mellom de dramatiske limestoneøyene i Ao Phang Nga national park (som figurerer på noenpar millioner postkort rundt forbi), scooterfuttet og surret rundt i noen vakre skogparker helt for meg selv, tilbrakt en natt her og en natt der.. og tilbrakt ikke så rent lite tid på og i umiddelbar nærhet av de fargerike små lokalbussene som tar meg fra A til B.
Eller kanskje ber beskrivende, fra A til Å.
Via b-c-d-e-f-g-h-i-j-k-l-m-n-o-p-q-r-s-t-u-v-w-x-y-z-æ. Og Ø.
Det tar simpelthen litt TID, det gjør det. Mangt og mye skal plukkes opp og slippes av underveis, og jeg ville ikke stilt klokka etter bussene her heller, for å si det sånn.
Rutetider er helt klart en relativ ting.

-Excuse me, when does the bus leave for Phang Nga?

-Forty minutes!

..og en halvannen times tid senere..

-So do you think the bus will be here soon..?

-Forty minutes!

Rrrrrright.

Men hvis du HAR litt tid å sose bort, og en bok å bla i, så ville jeg langt på vei uten unntak velge lokaltransport, både for å se litt underveis av liv og landskap, og for å føle at du faktisk er ute av Europa.
You might see an ACTUAL thai person, ikke bare snorkende turister, woop woop!

Men nå er jeg da altså tilbake på stranda, og mine gamle negative nykker er kommet til overflaten.
I form av Mojito (DAMNyoufortastingsoincreadiblysweetandmakingmefeelSObadthenextday!!!!!)

Jeg gikk på en rangel første kvelden og det endte som det gjerne gjør; jeg ble knyttet fast bakpå en scooter og sendt hjem akkurat noen timer for sent til at jeg husker noe videre av noenting.
Dagen derpå var pur tortur, naturlig nok.
Det er få ting som kan måle seg med å måtte dusje liggende når det kommer til å få en tross alt voksen dame til å føle seg ØRLITEGRANN patetisk. Det hjelper heller ikke å oppdage at du har dusjet med skjerfet på.
For enkelhets skyld, la oss kalle gårsdagen Vertical-Position-Vomitday. That about covers it.
Jeg skulle selvfølgelig ALDRI drikke igjen.
Men så kom kvelden og matlysten og en melding på telefonen og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake på åstedet. The scene of my disgraceful destruction. Grøss og gru.

But what can you do?
Well. You can always order a Mojito..

Fra en Mojito via en grufull kaffecocktail og en veske full av øl er veien tdeligvis kort til et svømmebasseng fylt med svensker, en brite, en tyrker og en HAGEGNOM.
Så der satt jeg da. Og pimpet. I en aldeles, -rett og slett SKREKKELIG ukledelig, lånt bikini.
Og MED det helsikkes SKJERFET!! Det burde strengt tatt ikke være mulig?
Ikke vet jeg, det må ha vært Alle Skjerfers Dag...

Iallefall. Jeg hadde et lilla skjerf. Nå er det rosa.
Det kan muligens være en ide å regulere klormengden i det bassenget ørlitegrann..?
Just sayin'..

 

J ;)

 

 

 

 



Light my (scarf on) fire..

Joda, då har man surfet så lenge at man er akkurat NESTEN tom for strøm. Så bestemmer man seg for å blogge.
Feil rekkefølge. I know.
Kort innlegg. Jeg sitter og pimper (igjen) på en styltebar mens solen sky-sagger, og venter på en båt som skal ta meg videre fra Kho Tao.
Jeg frykter det verste, ryktene sier at vi nærmest blir brettet sammen og stablet i høyden på denne 8-ni timer lange nattfær'a som skal ta Rose til Surit Thani hvor en buss frakter meg videre til Khao Sok, en nasjonalpark med regnskog som ettersigende skal være en levning ittæ et 160 mill år gammelt økosystem som dermed er både eldre og rikere enn både Amazonasområdet og skogsområdene i Sentral-Afrika. Vi får sjå ka det bringer, -glede meg gjør jeg iallefall.
Men ikke til båtturen.
Flaks da iallefall, at jeg nesten ALDRI blir båtsyk. Damnit. DamnitdamnitDAMNIT.

Ellers har de siste dagene bestått i råning i all hovedsak. Jeg har kjørt opp en bakke ned en bakke opp en bakke ned en bakke, jeg har kjørt meg vill, jeg har kjørt meg fast, jeg har i det hele tatt kjørt mye. Igår tok skjerfet mitt fyr og brant mer eller mindre opp. Noen kunne gitt beskjed, -but they didn't- så jeg fant bare noen svarte filler hengende på sekken ved turens slutt.
Må være fordi jeg kjører som en bat out of hell. Ehm.
Ellers velta jeg en øl, knoste et askebeger, velta en grill midt i veien..
Jeg har også en gekko utenfor hytta som de siste nettene har ropt IKKE "gekko.GE-CKO" (som vanlig er), men noe som ligner VELDIG på "fuckyou FUCK-YOU" 
Summa summarum; It felt like a good time to leave.  Så jeg kjøpte en billett.

Nu får vi da se, hva jungeltilværelsen bringer.

J ,-)


 

PulverParty!

Inatt vaaknet jeg til unormalt mye rasling i nabosenga. Litt spesielt siden den eneste som bor der er ryggsekken min.

Paa med lyset for aa oppdage det som saa ut som et hvilketsomhelst Kokain-party, Scarfacestyle (almost).
Ogsaa noe besynderlig, ettersom jeg ikke er kjent for aa ha lommene fulle av pulver.
Naermere undersoekelser avsloerte at "noen" (endel "kjadring" i nattens loep, -"ge-KKO, ge-KKO", leder mistanken i retning av.. vel, I'll name no names..) hadde gaatt amok i Loperamidpille-pakka mi.

A regulare Loperamide-party, tenker jeg vi kan kalle det.

So there's at least ONE reptile who won't suffer from diarreha for the next year or so.

Jeg derimot, kan komme til aa slite litt..

J ,-)

CHICKEN RUN

 Ja. Da er det godt over enn midnatt og jeg vil gjerne trekke tilbake etpar av mine tidligere negative utsagn om Koh Tao. Etter å ha bodd to dager på Sai Nuan beach, tucked away i en liten bungalow med hullete myggnett, sprikende gulvbord og den obligatoriske hengekøya på min lille veranda, med kun gekkoer og bølgeskvulp i ørene, så føler jeg meg med ett helt i synk igjen, lullet inn i paradisfornemmelser og fine ting.
Og når et samlet kor av gresshopper (?) vekker meg på slaget 0830 hver morgen, jeg usser meg ut av myggnettet, søvnigsnubler ut på verandaen og strekker min kropp, da er jeg på alle måter  på en annen øy enn jeg var for to dager siden.
Bortsett fra rent geografisk, men lat oss ikkje henge oss opp i detaljer..
 



 '







Mitt eneste problem i dag er at jeg trenger en ny bikini, den jeg har henger sammen ved hjelp at tre sikkerhetsnåler og to kjerringknuter, og det begynner å bli litt kronglete. Jeg må på sett og vis klatre inn i bikinien, mer enn ta den på meg. Når i tillegg buksa detter av hver gang jeg svømmer nedover, så er det vel ikke mer å lure på.
SÅ alene er jeg tross alt ikke her.

Hit til Sin Nuan kommer man ved å ta beina fatt (eller en taxibåt.. muligens en firehjuling..).
Velger man det førstnevnte, billigste alternativet tusler man gjennom tett skog ganske nær vannkanten, følger en fin liten footpath, opp en trapp og ned en trapp, under et tre og over et tre, rundt en stein, to steg frem og et hopp tilbake. Koslig er det. Koslig koslig.
Men i kveld ble jeg sittende fast i en rom og cola og kom meg ikke heim i kristelig tid, og vel.. for de av dere som kjenner meg likk ekstra godt så er det vel ingen hemmelighet at jeg er..
ehe..ørlitegrannemørkredd..
En lidelse som i mitt tilfelle forsterkes av alkohol snarere enn det motsatte.
Uten å gå FOR mye inn på det kan det nevnes at jeg for eksempel har for vane å kaste meg hodestups ned i grøfta langs den relativt fredelige veien inn til Alve dersom det kommer bil når jeg er på vei hjem fra nattbussen.
Jeg er heller ikke helt ukjent med såkalte LATEtelefonsamtaler, -disse finner gjerne sted når jeg mistenker at noen lurer i buskene;
?Javeeel, så du er RETT RUNDT HJØRNET? Ja, okay, jeg er også nesten der, da SER JEG DEG STRAKS! Mm-m.. Ja, hahaHAHAHA, jada.. Ja, det kan vi godt, men kan vi ikke ta det etterpå -siden jeg likevel STRAKS TREFFER DEG? Ja, men da snakkes vi om TO MINUTTER??
osv.. Jeg er sikker på dere alle har gjort det, og hvis ikke er jeg ganske sikker på det er dere det er noe galt med.

 I alle fall, turen hjem i kveld var en forunderligmix av koselig, ekkel og film.
For å komme inn på stien som leder hit må man først vandre gjennom et av de fænsieste Resortene her;
fine, små, opplyste stier mellom lukseriøse bungalows, -steder jeg som regel bare ser fra utsiden for å sei det sånn.
Til tross for at det egentlig bare er mulig å gå seg vill i teorien på et så begrenset område, så gikk jeg meg selvsagt vill.Noen av oss har nemlig så elendig retningssans at vi godt kan gå frem-tilbake-frem-tilbake uten å merke det selv, og for oss (vi helt spesielle få) så representerer også et Resortområde en mulig ukestur, en hasardiøs ekspedisjon, et potensielt havari i familiebassenget .
Vi burde egentlig være utstyrt med telt, badering, maglite og kompass  i skallet (da forutsatt at vi alle har et skall, ala Skallmann, youknowtheguy..)
Oh MY GOD, that would be soooo convenient, I would like, sooo like that, it?d be like reeeeally cool like I could go aaanywhere and like do aaaawsom stuff without getting lost AT ALL.
But OhMyGaaawd I probably sound like SUCH a teenager right now, that is soooo like..lame, like, I should actually STOP it or youguys will like probably reeeeeally freak out on me now or al least like, reeeally soon..
 
Ja.
Jeg hadde den tvilsomme glede av å bumpe inn I noen amerikanere tidligere idag. Noen mennesker burde man definitivt kunne sette på mute.

NOK OM DET.

Jaffal, så gikk jeg nå der da, og tror dere ikke plutselig jeg ramlet inn i det private området BAK ditta herskapsresortet. Brakker og musikk og..sikkert no? dirtyThaidancing i krokene.
Jeg følte meg i alle fall med ett overveldene Janne goesBaby Hausmann..(Hoffman..Kaufman?)
Man kan ikke utelukke at noen ganske snart ville dukket opp med en stor vannmelon jeg kunne hjulpet å bære, men før det rakk å komme til det fikk jeg nesten en kokosnøtt i hodet og ble warpet inn i en lightversjon av Jurrasic Park, da en ?om ikke akkurat dinosaur- så iallefall over gjennomsnittet stor øgle av noe slag tronet foran meg på stien. Den så på meg. Men det ble med det. Det kom ikke til noen direkte konfrontasjon, vi vek høflig hver til vårt for å slippe den andre forbi.
Så gikk den videre. Det gjorde jeg og.Så det så.Et overmåte spennende øyeblikk. Spennende og virkelig verdt å bruke en fire-fem linjer på.
 Tre trinn senere og en jevla sver KRABBE kommer gående mot meg i æill sin prakt.
- Jaja, heihei du.
Sa jeg.
-Hva gjør du her så langt fra vann?
Fikk ikke noe svar.

Men så.. og hvertfall.. Ja, så. Neiventlitt.. JO, så var det.. Nei. Jo! Nei..
OH NO! Tråden glapp. Hate when that happens.
Men siden jeg har kommet så langt, så
i alle fall så var det bekmørkt den siste halve kilometeren og det høres kanskje ikke så ille ut men når man hører ekstremtmyeraslelyder og gjør den tabben å begynne å løpe, for så å høre ENDEA mer lyder og begynner å forestille seg den ene episoden etter den andre av Criminal Minds og kommer på hvor forbannet mange syke mennesker som finnes der ute så virker det rett og slett unaturlig -og FEIL- om ikke minst èn en av dem tilfeldigvis skulle ligge på lur i noen busker i Thailand og vente på å få utløp for alle traumene sine AKKURAT NÅ.
Å hujedamej for en fart jeg fikk på sandalene.

The fear is strong in this one.

Mer matnyttig klabb i neste episode

 




DAYTIME







 NIGHTTIME

 

J ;)

 

Rainy day blues (light)..

Da er Kayakdagen min her, og det REGNER. Jeg trodde jeg hadde reservert meg mot regn, seeing how thisis suppose to be Paradise and all, men dengang ei. De siste morgenene har det kommet noen skikkelige skurer. Også så idag.
Men faktisk er det litt deilig. Overskyet etpar timer om dagen passer meg utmerket, da jeg kan ta en pause fra den ellers så altoppslukende Jakten på skyggeflekken.

Koh Tao har nå huset meg en ukes tid, og jeg har vel funnet ut at vi ikke er skapt for hverandre, hvertfall ikke når det kommer til langvarighet og forpliktelser.
Jeg tror vi passer best til å være venner, og et svært hyggelig bekjentskap er det for all del. 
Når jeg sier at det ikke er ment for å vare, baserer det seg hovedsaklig baserer på den ENORME mengden turister som daglig ankommer (og forlater) øya, merket med rosa klistrelapper på T-skjorta for å unngå å bli loset av på feil øy. Slik jeg selv ble puffet i land her, som en av sauene i flokken.
Og det er jo nettop det å kunne risikere å lande på feil øy jeg er ute etter, -litt slik man i sin tid endte opp på fantastiske Neil Island utenfor India..
I Mae Haad og spesielt Sairee beach på "hovedsiden" av øya er Sydenfaktoren ganske høy. Samtidig er det en fin blanding av turister, selv om yngre dykkere nok klart dominerer, tusler det også rundt familier, pensjonister og en og annen "senåring" (like myself).. fra et imponerende utvalg ulike land.
Og jeg kan for all del forstå attraksjonen, det er en vakker, tropisk liten øy, med større og stort sett mindre strender i hver en bukt, øst, vest, syd og nord.Tempoet er upåklagelig slapt, maten er billig og nydelig, man kan velge seg områder meg høy partyfaktor, eller man kan lett trekke seg litt unna og finne fred og ro fra tidlig aften, -eller hele døgnet, for den saks skyld.
Og ved å leie seg en motorsykkel og utforske de mer "ville" områdene av denne lille grønne øen kan man virkelig komme seg unna strandbobla (og halve Sveriges befolkning), for ei lita stund. Grunnet størrelsen (21km2) kan man likevel liksom ikke"rømme helt"..
Sjæl har je nettopp funni meg en liten krok, bare en 20 minutters pesing gjennom tett skog fra "sentrum",
hvor en sliden men fin liten bungalow venter på meg. Her har jeg tenkt å dingle en ukes tid til mens jeg forhåpentligvis får gjort ferdig en semesteroppgave som puster meg litt i nakken om dagen. 
Først må jeg riktignok få BEGYNT på den..

Hva har jeg gjort denne uka? Vel, jeg har drukket øl, hørt på Beatles på stranda, arrangert og deltatt i det hasardiøse bittelitenmotorsykkel-racet "Koh Tao-rund", sett dei vakraste sommerfugler, lært å si takk på Thai, -og glemt det igjen, spist frosk, svettet av meg flere kilo, fått skikkelig Afro, brent meg sønder og sammen, sett på skyene, gått barbeint, TENKT på å begynne med Yoga, TENKT på å ta et dykkerkurs (jejeje, jeg kjenner presset, HÆH??You're not DIVING?Whatdoyoudothen, Yoga?WHAT?Youdon'tdoYOPGA?? ).

Og jeg har vært på ekspedisjon i jungelen og funnet et bananfoster.



 



 

 

Flyskrekk.no

Ja. Da børster hun støv av loffebloggen, til jubel och stående applaus.
Foreløbig er jeg ikke kommet lengre enn Lailas komfortable sofa i Oslo, men om få timer går ferden mot "litt" varmere strøk (Thailand) og as much as jeg VIL glede meg vilt og uhemmet, så kan jeg like godt bekjenne at De Øppkåmming Flytur er alt, -ALT, jeg kan tenke på akkurat nå.
Jeg kjenner at det var VELDIG lurt å drikke noenpar glass rødvin igår.
Vedig, veldig lurt.

Altså, Thailand. Fordi Guatemala falt i fisk (i denne omgang), fordi jeg trenger litt (varm) luft under vingene, litt saltvann i håret, billig, enkelt og greit.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Men saa veit dykk, -saa he me JUKSA litegrann!!
Et lakk og et hopp og vips saa sit ho i Bangkok, i heidundrande varme, svett, jevlig, men ikke desto mindre lykkelig.
Dypt takknemlig for at flyturen gikk saa greit som den gjorde.  Takk Quantas Airways for god beinplass, og ikke minst en stor takk til fru Vival som gjorde reisen gjennomfoerbar og tilnaermet behagelig!

Her er det... ja, hett, hvertfall. Jeg hadde tenkt aa ta en svingom rundt i byen idag, -bare en saann slapp liten rusletur dere veit.  I teorien en grei plan om jeg selv skal si det, siden jeg har timer aa slaa ihjel her foer jeg hopper paa en nattbuss mot den alltid like forlokkende strandbomstilvaerelsen. 
Men jeg tror det blir med tanken.
Det ER virkelig ekstremt varmt, og jeg er virkelig ikke akklimatisert, saa jeg.. jeg blir her jeg da. Jeg og oelen min. Bare den ene. Bare den ene lille...
Bareenbareenbareenbareen... jeg oever meg paa aa drikke med maate, og da har jeg hoert det er.. veldig viktig aa.. drikke jevnt og trutt? Litt hver dag? Ja? Ikke?
Anyway, jeg hadde saa fin, stor oelmage naar jeg kom hjem fra Egypt, og den er nesten helt borte nu.
Jeg savner den litt. 
Det maa vi gjoere noe med.

Hva Thailand angaar har jeg ellers ikke saa mange inntrykk aa formidle enda, jeg har nesten bare sett turister, og hoert utrolig mange fine karaokeversjoner av Enrique Iglesias-laater into the wee hours of the morning (and you KNOW how much I love that!).  Ellers tror jeg fortsatt jeg er i jetlag-fasen, -rett og slett ikkje heilt med enda.

Men jeg koser meg. Koser meg i oerska.
Og er overrasket over hvor LITE kaotisk Bangkok virker saa langt. Jeg hadde forventet meg mer galskab. Kanskje det er India som har gjort meg immun.

Jeg regner dessverre med at eventyrene blir betraktelig mindre blogg-vennlige paa denne turen enn de forrige, eftersom det jeg hovedsaklig skal bedrive er lekselesing og ikke saa mye loffing. 
Flittig og selvdisiplinert folkens, det er stikkorden!
Saa faar mi sjaa da.. om denne studenten besitter akkurat de kvalitetene..
ehm..

J.


 

Blodskutte augo og partysveis..

Ja. Da maatte Mubarak, H. gje etter for folke(og militaer-)makta og menneskene paa Tahrir square faar ettersigende legebehandling etter "ekstreme gledesutbrudd" og sjokk. Store deler av Egypt er indeed i gledesrus, og hendelsene her forventes aa sende boelger og ringvirkninger ut i store deler av regionen, noe man allerede ser tegn til.

Paa toppen av alt dette har debbattantene paa DB nett hatt etpar ekstremt bra uker idet de har kunnet overgaa hverandre i sine "ekspertuttalelser". Og, som alltid, fornaermelser seg imellom. Iblandt snedige saadanne, men det tilhoerer sjeldenhetene.

Det er tilsynelatende ingen grenser for hva slags problemer som kunne vaert loest hvis bare vi allvitere i sofaene vaare i Norge fikk slippe til!

Det som nok kan sies aa vaere minst like lite meningsfullt som aa sitte foran PC-skjermen og loese allverdens kriser og rakke ned paa alt og alle brorparten av doegnet, er kanskje aa faktisk gidde aa lese, -og enda verre, irritere seg over, de mange mildt sagt underlige synspunter fra ofte anonyme personer.

Like some kinda obsession, it is..

I have GOT to stop it.

Vel, her i Dahab har jeg fortsatt gatene nesten for meg selv. Enn saa lenge=)

To dager tilbragte jeg mer eller mindre nonstop foran PC'en (okei, jeg tok et friminutt innimellom), mysende paa direktesendinger fra rundtom i landet. Av heller daarlig kvalitet. Jeg maa ha sprengt omtrent 95 prosent av alle blodkar i augo, og ser egentlig fortsatt ganske jaevlig ut. Det er ikke til aa stikke under en stol. Takk til stumfilmstjernene som (trur eg) gjorde solbrillene slig mi kjenner dei til en moderne greie.

Ellers, kjaere "ikke-saa-mange-men-desto-mer-eksklusive" lesere, saa subber undertegnede opp og ned gatene i denne bittelille byen, vel vitende om at hun atter engang er fullstendig sucked in by the indolence that is Dahab life. Og helt fornoeyd med det=)

Jeg er ikke den mest sosiale bikkja i byen, det er sikkert og visst. Jeg er stort sett hjertelig fravaerende paa de store happeninger paa Rush -the place to be, -if you're a tourist. Og saerlig hvis du skal ha noe haap om aa menge deg med kremen av de "lokale" udlendingene her. Jeg synes saa langt det har vaert herlig aa slippe hele greia, og koser meg igrunn glugg ihjel med ei bok, en Stella, ei straahytte og -hvis jeg er heldig- et nesten rent kjoekkenglass med en skvett kald vin oppi. Jeg er, sansynligvis, det kjedeligste menneskebarnet i hele by'n og begynner aerlig talt paa aa lure om jeg er sosialt mistilpasset -for real- iallefall periodevis.

That said, saa glimter jeg til innimellom! Jeg er ikke HELT Viggo heller!

Jeg har dessuten i tide -og veldig ofte utide- besoek av mine mange smaa beduinvenninner, gjennomsnittsalder 9 aar, som slenger seg i senga mi med skoa paa, griser med te og honning over hele rommet, tegner i alle skoleboekene mine, laaner doen, laaner dusjen, spiller backgammon, og sloss saa fillene fyger. De er ikke veldig populaere hverken paa restauranter eller i campen min, saa... ja. Det gjoer dermed ikke meg heller saa pop som jeg kanskje kunne vaert =)

Although I must say:

Jeg fikk UTROLIG mange kompelimenter paa vei hjem fra stranda igaar! For foerste gang paa lenge egentlig. -JajaJA, saa for ENESTE gang paa all den tid da, vaattevvaa.. Til alt overmaal dreide de seg mye om haaret mitt, som aerlig talt er.. vel,  "en smule" slitt, graatt, tynt og herpa for tiden... -okay, som vanlig da, vaattevvaa!!

Men akkurat igaar, med langt, flagrende skjoert og saltvann i sveisen saa jeg visstnok UTROLIG hot ut da jeg gikk fra stranda og hjem. Etter tilropene aa doemme..

"Hm", tenkte jeg da;  "Yes! I still got it!"

Foer en sniiikende mistanke meldte seg: "Kan det vaere..? Kan de..? De KAN vel ikke mene det ironisk??"

Kunne dei det? Kunne dei vere saa FELE?

Vel, noe var definitivt litt feil ettersom det gikk snertne smaa blondiner age 17-20 i kort shorts lige foran meg, og all erfaring herfra tilsier at de burde faa endel mer oppmerksomhet enn gamle rips (som jeg ble kalt allerede i 20-aara by the way) nesten midt i 30-aara.

Men for all del. Det kunne jo hende de egyptiske guttene hadde.. eh.. innsett at "beauty is only skin deep", "pretty is as pretty does" and so on..

Yeah.. Right..

Ikke helt unge, men etter tilropene aa doemme, uendelig lekre, Rose tok en titt i speilet.

OH -MY -GOD.

THAT is NOT hot AT ALL!!!

A) Fortsatt blodskutte oeyne. Veldig blodskutte.

B) Tydelige merker etter dykkermaska. Veldig tydelige.

C) Toerket salt rundt munnen. Ganske mye. Ikke julenissesjegg, men nesten.

D) Skjoertet festet saann halvveis oppi bikinibuksa. Heldigvis ikke lengre oppe enn at skjoertekanten hang ved knehasene, men dog. Jeg vil si det saa usedvanlig latterlig ut.

E) Haaret. Aaaa, herreguuuud, det HAARET!!

Naar man har hatt paa dykkermaske.. og da tydeligvis har usset det meste av haaret opp gjennom strikken.. og det, takket vaere vind, salt og sol, liksom har toerket saann.. slik at man lenge etter maskefjerning fortsatt ser ut som man har strikk rundt hodet ved oerene, det henger noen usle haartuster ned her og der, mens det meste paa en maate er presset oppover og.. ja. Iallefall, jeg skjoente med ett hvor treffende begrepet hoeysaate kan vaere.

 

"Still got it"?

I think not..

 

J ;-)

 

 

 

 

Betraktninger fra en foreloebig rolig krok i Egypt.

Ja, da er vi paa nett igjen her nede.

Og for en gangs skyld har jeg noe aa blogge om! Men det skal sies at de aller fleste av dere der hjemme antagelig har faatt med dere mye mer informasjon fra ulike kanaler om situasjonen i Kairo og Egypt foroevrig, enn det vi som faktisk sitter her i Dahab, Egypt, har. Hos oss har nettet vaert blokkert i naermere en uke, frem til onsdag kveld, og telefonforbindelsen har kommet og gaatt. Tidvis har de ogsaa Al Jazeera vaert "utilgjengelig". Vi har faatt stykker og deler av rapporter oversatt av bekjente (og ukjente) her, samt jevnlige oppdateringer fra venner og familie hjemme, noe som har vaert veldig greit.

Saa, naar det gjelder hendelsesforloep i Kairo, kan dere fortelle meg mer enn jeg kan fortelle dere.

Men det jeg kan bidra med, er et lite innblikk i hvordan det som skjer paavirker dagliglivet i en lat, liten turistoase ved roedehavet soer paa Sinaihalvoeya. For selv om vi fortsatt har det fredelig her, gaar hendelsene i Kairo og andre stoerre byer paa ingen maate upaa-aktet (et noget vrient ord aa skrive paa et tastatur uten de siste tre vokalene i det norske alfabet;-) hen. Det finnes neppe en person her som ikke allerede merker tydelige konsekvenser av begivenhetene som finner sted, -og da tenker jeg hovedsaklig paa lokalbefolkningen.

For en liten by som Dahab, hvor turistnaeringen i veldig stor grad danner livsgrunnlaget for flertallet av befolkningen (saavidt meg bekjent) byr situasjonen naturlig nok paa betydelige utfordringer. Vanlige yrker her knytter seg gjerne opp til hotell- (camp) og restaurantvirksomhet, handel (smaabutikker, boder etc), utleie og aktiviteter, alt rettet mot oss, turistene. Naturlig nok er dette systemet svaert skjoert naar turismen da lammes i en slik grad som naa. Tusenvis av turister har naermest flyktet fra landet, og enda verre er det at det antagelig i lang tid fremover vil vaere full stagnasjon. Man maa ogsaa ha i tankene at det finnes endel familier her som har relativt lite aa rutte med i utgangspunktet, og som er mer eller mindre avhengige av "dag-til-dag"-inntekt. Jeg sier mer eller mindre fordi jeg baade fra naa og tidligere har inntrykk av at de er imponerende flinke til aa hjelpe hverandre naar det kniper. Man deler. Man hjelper.

Mange varer fra Kairo kommer naa ikke frem hit. Som turist merker jeg ikke stort til dette enda, det er nok av supermarkeder og kiosker med det jeg maatte trenge, men jeg tenker mer paa forsyninger av fisk og annen mat, materialer, gass, ved og andre svaert noedvendige varer som mange her normalt faar levert ukentlig fra Kairo/Suez. Disse maa da midlertidig erstattes, ofte med dyrere eller daarligere, varer, og paa samme tid stiger prisene paa mange av de lokale kafeer og restauranter pga at ogsaa disse naa har problemer med aa faa tak i forsyninger.

Samtidig som man altsaa har vansker med aa skaffet seg uunnvaerlige varer, eller maa betale dyrere for tilsvarende, forsvinner turistene og dermed store deler av inntekten.

Vi som er igjen (og det er noen av oss), er forsiktige med pengene ettersom minibankene naa er er nesten tomme eller stengt. Det blir med andre ord liten, eller ingen, shopping. Derav kjem problemer med aa betale leie for lokaler og land. Dette, samt bekymringer for familie man skal forsoerge, familie i urolige omraader,  venner som deltar i demonstrasjoner eller er kalt inn i haeren etc -og en generell bekymring for folk og land- gjoer stemningen spent. Man ser mange alvorlige fjes,og det er tydelig mye frustrasjon.

Jeg proever aa spoerre litt rundt, naar det passer seg saann, hvordan det gaar og hva som skjer. De fleste vil da gjerne fortelle og snakke om hvordan de opplever situasjonen. At de samme nyhetene og den samme informasjonen kan oppfattes og tolkes paa ulike maater kommer tydelig frem. Maktesloeshet, bekymring og frustrasjon gjoer sitt; der noen velger aa "skylde" paa demonstrantene (med det mener jeg anti-Mubarak siden, bare for aa vaere tydelig=), er andre sikre paa at dette er en noedvendig vei aa gaa. Atter andre er mest opptatt av at Iran og Amerika "blander seg"  og vil at dette skal ordnes opp internt. Noen er sinte, noen lei seg, noen pessimistiske, andre evige optimister.

Det er helt klart underlig aa tusle gjennom nesten tomme gater og tenke paa hvordan man skubbet seg gjennom horder av turister for bare halvannen uke siden. Og det hersker helt klart en meget spesiell stemning ogsaa her. Weird shit.

Det som iallefall er helt sikkert er at det er svaere, -SVAERE- greier som skjer her i Egypt, og at det er nervepirrende og utrolig spennende aa foelge med paa utviklingen (noe jeg som sagt mye har gjort takket vaere dere heime=) Jeg saa tidligere bildene fra fredagsboennen paa Tahrir-plassen idag, og er maalloes. Det er enormt!

 

For aa avslutte litt med meg og mitt, saa kan jeg meddele at jeg naa igjen er alene, da min kjaere mann dro hjemover idag tidlig (fordi han har avtaler paa sykehuset som maa overholdes, ikke for aa roemme landet;-).

Jeg har forlengst innsett at det ikke blir noe venninnebesoek imorra, og saavidt jeg vet koser mine to gode venner Laila og Hege seg i Aqaba, Jordan for oeyeblikket. Altsaa rett "oppi hoegget" og over dammen herifraan.  Jeg/Vi har hatt en koselig uke sammen med familien til Olav her og jeg haaper og tror jeg skal klare meg greit aleine fremover. Tanken er aa fortsette arabisken, lese boeker, foelge noeye med paa utviklingen her og haape det aller beste for Egypt. Jeg holder meg oppdatert som best jeg kan, og blir det ampert og/eller vanskelig aa vaere her saa drar jeg nok min kos. Jeg er ikke noedvendigvis den toeffeste jenta i klassen =)

Jeg maa vel innroemme at det jeg stort sett gjoer, er, in the words of John Lennon;

"Just sitting here watching the wheels go round and round..."

 

Utover det stakk jeg meg paa en helsikkes kraakebolle igaar. Ah, the pain.

 

From Dahab,

Janne Rose, fortsatt ferierende.

 

J;-)

Brev fra kolonien.

Turistsituasjon; Pure invasion!

Riktignok ikke lenger daglige moeter med skandinaviske storfamilier i crocs, -antagelig grunnet endt juleferie. No offence til crocsbrukere, jeg vet det er mange som sverger til disse.

Vent litt.. Urban dictionary definerer "no offence" som "An excuse to insult someone".

Javel, saa litt offence til crocsbrukere! Naar jeg foerst er igang saa kan det nevnes at jeg heller ikke er noen fan av sparkebukse for voksne (ja, jeg snakker om onepiece). Jeg er nok litt mer av en "serkebukse, elendig farkekombinasjon, kroellete skjerf, slitt haar og gammel hullete genser"- Kinda' Gal..

Mer russere og tyskere i grelle badesko nuomdagen (ofte crocs de ogsaa, naar jeg tenker meg om), stadig observert spradende gatelangs i minimalt med klaer. Crocs og liten speedo er muligens en killer-combo naar du blir vant til det, bevares. However, I am personally NOT down with that. Men jeg blir forholdsvis lett preget av omgivelsene, saa vi faar nu se..

Priser paa krimskrams; Gone through the roof!

Aktivitetsnivaa: Slett ikke verst, slett ikke verst. Lett gange minst 10 minutter hver dag. Tenker paa rideturer og sykling stadig vekk. Strekker meg hver morgen og lager mye engler i sjoe'en. (De har ogsaa sin egen sang..,-)

Sosialt nettverk: Mye alene, men slett ikke ensom . Kan faa venner, hvis jeg vil. Tenk. Opptil flere kvalitetsbesoek i komminga.

Hjerneaktivitet: Dragging my ass to arabic-class pretty much every day, thankyouverymuch. Og det gaar, selvfoelgelig, saa det suser;

Alfabetet? Pfffh..Piece of cake!

Klokka? Ja-a, den kan jeg.

Antall troestekjaerester mens Olav er hjemme: Fem. Eller "khamsa", -som vi liker aa si her. Tre egyptere, Pierre, 49, fra France og sist, men ikke minst, en usedvanlig kjekk russer. De er alle ute etter pengene til Olav, som jeg haaper kommer etterhvert.

Magetroebbel: Herlig fravaerende saa langt. Kan aldri tro det varer.

Bosituasjon: Underbart enkelt. Kunne ikke vaert bedre.

Smaken paa appelsinene: FAN-TAS-TISK!

Strandliv: Mye fluer i fruktsalaten, russere i det ene oeret, barneskrik i det andre og boelgeskvulp i det fjerne. Av og til musikk i begge. Fluesmekke faaes paa butikken, russer- og barnesmekke (not the usual kind) synes ikke aa kunne oppdrives. Much needed.

Vannliv: Som smaken paa appelsinene. Aa flyte rundt paa revet med snuten i maska er ganske magisk. Litt slitsomt aa hyperventilere 45 minutter i strekk, men jeg begynner omsider aa bli snorkelvarm, saa det problemet er i ferd med aa fade' burt.

Vintertemperatur: Helt akseptabel. Som en fin sommerdag hjemme. Sjoetemperatur sunket drastisk de siste to ukene dog; fra 27 til 23,5 grader. Dykkerinstruktoerene flykter antagelig til Thailand and around i naer fremtid.

Nok boeker i bokhylla: Jupp.

Budsjett: Ka-BOOOM! Repareres sakte men sikkert (???) ved hjelp av hjemme-mat og 7 kroners Kushari-middag. Og mann i jobb.

Det var det for nu. Tittelen for dagens innlegg er foroevrig -etter min mening- velvalgt og treffende, men naa har jeg slengt tilstrekkelig om meg med spydigheter i den retning. For now, anyway. Saa tolk det som dere vil..

Hilsen Janne. Litt bedre enn alle andre.

J;-)


 

Skrivekrampe.

Herregud. Naa maa jeg rett og slett ha en pause. My hand is now.. "thhhaa claw". It ain't pretty at all, I'll tell you that much...

Som noen kanskje har faatt med seg saa har jeg vaaget meg paa et nyttaarsforsett i aar. Det gjoer jeg ikke ofte.  Jeg kjenner meg selv. Etter 34 aar.

Men i aar skal jeg altsaa skrive brev! Gammeldagse, helst da haandskrevne brev. Og daeven om jeg ikke gikk igang med liv og lyst allerede igaar, 01.01.11. Jeg har skrevet opp enogenhalv penn allerede, men saa begynte problemene aa melde seg.

Det jeg lurer paa naa, ettersom jeg noedig vil bryte noe saa alvorlig som et nyttaarsforsett, er om man kan sykemelde seg fra et slikt? Jeg tror nemlig jeg er iferd med aa paadra meg en senebetennelse... Det maa vaere det at jeg er ute av trening. Jeg mener, en gang i tiden hadde jeg 29 brevvenner som jeg skrev flittig med over lengre tid. Alle ervaervet gjennom Penny- eller Starletblader saavidt jeg kan huske.

Ellers har jeg idag subbet rundt i joggisen, fresh och fin, og fikset opp the penthouse-apartment: -ei gammal straahytte (Mats og Kjersti 2003=) som etter odoeren aa doemme huser noenpar hannkatter. Naa deler de den med meg, and we'll work it out fine, I'm quite sure..

Jeg har ellers spist en ekstremt stor pose mandler, gjort en ELENDIG jobb med aa prute ned et teppe jeg akter og kjoepe, laert et og annet om natt- og dypvannsdykk som jeg aldri kommer til aa faa bruk for og blitt beskyldt, indirekte, av en gammel arbeidskollega for aa ha hengitt meg til droger i fjerne stroek, mens det egentlig er HAN som har problemer da han etter alt aa doemme har amputert bort en frisk undrkropp til fordel for en blaa bakk med hjul.

Shame on you TI.

J;-)

Notabene i nedre hjoernet til dere som har signet opp som mine nye brevvenner saa langt:

Now is the time to regret! Jeg kan love dere at brevene ikke engang er i naerheten av saa saklige som dette blogginnlegget.

 

Les mer i arkivet » Mars 2012 » Februar 2012 » Oktober 2011
hits