Nesten to uker pa vei!!

I ferien, that is. I Namibias langt ifra groenne skoger.

Namibia maa saa langt jeg kan fatte vaere et av Indias absolutte motstykker paa de fleste omraader, noe vi har kommet frem til egentlig gjoer det en perfekt "andre etappe" for oss. Ikke fordi vi har noe som helst aa utsette paa India (itte' je' hvertfall), men simpelthen fordi de to respektive land byr paa utroligulike inntrykk og opplevelser, som vi -heldige to- faarnyte til fulle=)

La meg starte med en aldri sa liten oppfordring til guddoghvermann:

Putt penger paa sparegrisen og begynn nedtellingen snarest!

Bliferie i Namibia rett og slett RAAKKAA'! Og det no' sinnssygt!!Do it, sier jeg bare, for the love of god, do it!

Nuvel, from the top (eller skulle eg sei, "from the To(r)p", mohoo):

Vi forlot Norge via Torp (get it?) i hutrende morgengry, sur vind og snoe. Stor takk til Steinar som gadd aa kjoere oss. Jeg sov med hodet paa min egen skulder nesten hele veien (utrolig komfortabel stilling, I must say) og var, etter en morgenpils jeg ikke klarte aa drikke opp og en liten, kvitpille opplagt for avgang.Landet forlot jeg dessverreidongeri, et kleint og utrolig urutinertvalg naar man vet man har droeye 24 timer foran seg paa reisefot. Helst av alt ville jeg dratt i min uberkomfertable, graa joggebukse, men den er rett og slett saa sidfua at vi begge var ganske sikre paa jeg kom til aa bli stoppet under mistanke av aa smugle uhumskheter i undikk'en. Og det kan mi jo'kje ha paa oss!

Saa da valgte jeg altsaa aa kjoere stil fremfor komfort til en forandring og det anbefales pigadoe IKKE.Not doing that again! Men vi slapp iallefall aa trekke ned byksorna i tollen. Saa det er jo bra.

Torp-Koebenhvn-Munchen gikk som en trangkledd draum. Naar vi saa omsider var paa plass paa flyet som skulle ta oss fra Munchen til Windhoek, Namibia, omgitt av stort settbare kakibukser, groenne hatter, oerkenboots og -not to forget the most important one of them all- VESTER! Vester med masse lommer (whatthefuck, har jeg pakket feil?? Duger det ikke med en stykk arveshorts, sandaler, aladdinbukser og etpar H&M-topper?), saa foelte jeg faktisk at buksene mine hadde viet seg litt ut!

Det viste seg aa vaere helt feil. Det bare virket saann, fordi flyet var helt forj****g trangt.

Minus i margen til Air Berlin.

Heldigvis gikk det enkelt an aa oppgradere til business-class, ettersom det var masse ledige seter der. Det var bare aa si ifra, det, saa kunne vi faa etpar gratis drinker til og noen cm bedre beinplass. Ikke aa forakte. Mot et oerlite tillegg paa ca 600 euro vel og merke.Riiiight. Vi droppet det vi, da.

Heldigvis er jeg en relativt stutt liten dame hva beinlengde angaar. Jeg har alt annet enn catwalkbein, saa jeg klarte meg greit. Gi meg nok Gin&Tonic til aa svelge ned mine flyskrekkdempende preparater og et gourmetmaaltid i folie, saa ruller jeg sammen mine bein, bretter nakkenog legger hodet pent tilrette paa spisebordet foran meg. Good to go=)

Men saa har vi da altsaa Olav. Olav med jungelbeina.

Om de er catwalkmateriale eller ei kanganske sikkertdiskuteres, men hvis vi snakker lengde alene, saa tror jeg faktisk deer kvalifisert. Og slike bein var det rett og slett ikke plass til paa denne flighten. Men selvfoelgelig, tilpasningsdyktige som vi begge er,kom vi oss gjennom det paa et vis. En av oss hoven og haltende, etter et heller ublidt sammenstoet kne-drikkevaretralle.

Situasjonen var den at kneet stod bom stille, mens tralla maa ha brutt enhver fartsgrense som maatte gjelde for slike. Det smalt. Aa, kjoess-meg-bak, som det smalt!Idag imidlertid, bare to snaue uker senere, er Olavs kne nesten ikke blaatt lenger i det hele tatt, og han kan omtrent gaa helt fint.Those healing powers.. Wicked, i'nnit?!

Ifoelge Olav selv er det rett og slett altfor mange skarpe kanter i hverdagen. Og jeg maa faktisk sijeg ertilboeyelig til aa vaere enig.

Vel fremme i Windhoek stod vi i lang, lang rekke for aa skaffe oss visum for den neste maaneden, hvilket man enkelt og greit faar innvilget ved ankomst. Ikke no' hokkuspokkus der.

VI ble selvfoelgelig likevel, uvennlig men bestemt, avvist.

Lurifax en og to hadde nemlig ikke gjort seg bryet verdt aa kjoepe billett ut av landet igjen. Og uten en saadan kan man tydeligvis ikke faa visum, ettersom man da rettsomdethender kan finne paa aa overskride innvilget oppholdstid og rett og slett bosette seg her.

Naa hadde jo ikke jeg personlig noen planer om akkurat det,og ikke skjoenner jeg heller helt hvordan for eksempel enbussbillett til Botswana en maaned senere skal gi noen absolutt garanti for at jeg faktisk forlater landet, men nevertheless; en regel er en regel. Det kan jeg akseptere. Hvertfall litt. Men det var da likevel pokker til lite hjelpsom frue;

-Visa DENIED.

-Okay. What do we do then?

-Nothing to do, you must have a ticket back. That's the rule. Everywhere.

-Oh, really? (Det er det ikke, det er detIKKE,deterdetIKKE!!)Well, is there anywhere here at the airport where we can use the internet, so we can buy a ticket now?

-No.

-Well, then how do we go about getting a ticket?

-There's airlines selling tickets here at the airport.

-Oh great! Where?

-Outside.

-So we can go and get tickets there?

-Not without a visa, no.

-Okaaay.. Then what?

-Go wait over there. Can you not see there is a que here? How do you expect me to help you now with this que??

Jau, du.. Saa da venter vi da. Mens det ene flyet etter det andre lander og koen snarere blir stoerre enn mindre. Vi venter mens et nusselig lite jentebarn kaster opp i haanda til mamma og deretter i soeppelkassa ved siden av oss (what's not to like??). Mens svetten, naturlig nok, renner (vi er i Afrika, for pokker, and damn those jeans!)

Heldigvis, pris hoeye makter, viser det seg at den som tror den venter paa noe ugreit, ikke heller alltid venter forgjeves. Etter at den verste visumstria hadde lagt seg, viste Fru Streng seg aa ikke vaere saa gal likevel. Minus stresset var hun grei nok til aa innvilge visum paa betingelse av at vi aldri igjen va saa dumme.

Well, I guess I can promise totry anyway..

Men med unntak av denne litt stramme velkomsten, har vi blitt mottatt med smil og aapne armer hvor enn vi har satt kursen i dette underbare eventyret av et land. Alt er simpelthen perfekt!=)

Vi kjoerer landet rundt i en 4x4WD med et genialt telt montert paa taket, kjoeleskap og fullt camputstyr baki kassa, og god plass til alt skrotet vaart i baksetet (det var iallefall god plass naar vi startet..). Ferden gaar fra camp til camp paa en helt passelig organisert tur (i at bil og camp'er var booket paa foerehand) i overraskende ulike deler av et stort, facinerendeog tynt befolket land som vi er fullstendig forelsket i. Oerken, godtfolk, er definitivt ikke bare oerken!

Vi koker middag paa gassbluss, pimpe kjoelig vin og cider i varmen, har solbrente neser, spotter sebraer, giraffer, ulike antiloper, struts, nasty skorpioner, hyenerog flere tonn tunge fuglereder langs veiene. Kloke av skade vokter vi oss saa vel vi klarer for bavianene;) Vi kjoerer lngs kysten og ser delfiner, flamingo, sel og pingviner, langs frodige elver, i gold, roed oerken og gjennom bisarre smaa landsbyer. Stort sett krangler vi nesten ikke om noe annet enn farta (god damn you, Olav, I dare say you're stilla speedfreak!) og om hvorvidt det er drit-toeft aa entre et bilrace i oerkenen over flere dager hvor det er ganske vanlig a stryke med. Jeg synes IKKE det.

Ellers er vi altsaa pelevenner og loffer lykkelig rundt i vaare fillete og utvilsomt helt utrolig uriktige safarigarderober (som likevel har vist seg aa gjoere nytta). Om standaren paa campene her kan det sies at de ligger.. vel.. "etpar hakk" over det vi har "lagt oss til" i India. Bilder kommer etterhvert.. You'll see what I mean=)

Av besynderligheter opplevd i Namibia saa langt kan til sist nevnes

-Aa ikke ha nok kaldtvann i dusjen.

-Aa bli baesjet i hodet av en bille.

-Aa faa sandplaning.

-Aa sitte paa et vannklosett og sole seg.

-Aa faa klem av en halvfull surikat.

-Aa mangle en side i boka si fordi en springbukk har vaert i solsenga og spist den.

Hope all is well in winterwonderland.

J;)

2 kommentarer

Laila

06.des.2010 kl.10:29

, Janne!

N er jeg stormende misunnelig! Men jeg SA du mtte ta med khaki klrne!!!! Eller kjpe noen da for jeg har aldri sett noe khaki i ditt klesskap.....

Men fytti s digg det hres ut! Gleder meg til se alle bildene og hre om dette her over flere liter vin og god mat. Strlende at turen ble alt dere hpet p!

Kald hilsen fra en frossen, snart utflyttet (forhpentligvis) Oslo-borger.

Mari

07.des.2010 kl.19:09

Jeg kommer! Namibia hres myyyye bedre ut enn forbaska USA med en berhy arbeidsledighetsrate, hva tenkte jeg??

Gleder meg til bilder! :)

Skriv en ny kommentar

jannerose

jannerose

98, Arendal

Adrende, graahaaret og klok av skade.

Kategorier

Arkiv

hits